Kronikk av Svein Rustad: Matteuspasjonen

Bachs musikk renser sjelen med toner som renner fra kilder i paradisets grønne hage, uten forurensning eller klimaødeleggelser, skriver Svein Rustad - kunstnerisk leder i Musikk i Sandefjord kirke (MiSK). Foto: Per Langevei

Svein Rustad forteller: Dette er verket som får stjernene til å skinne i øynene på musikere

Matteuspasjonen av Johann Sebastian Bach – et gulv i musikkhistorien, som griper mennesker over hele verden. Få verker bringer så mange stjerner i øynene til musikere og sangere, som å få anledning til å innstudere og framføre denne musikalske skatten, og få verker kan berøre tilhørere som Matteuspasjonen.

Komposisjonen ble i mange år liggende som umoderne i et tonespråk som i Bachs samtid ble oppfattet som for operalignende. Komponisten Felix Mendelssohn løftet det fram i musikkhistoriens lys i 1829, og deretter har det blitt stående som musikkhistoriens kanskje største juvel for mennesker til alle tider. Verket framføres over hele verden og trekker fulle kirker og konsertsaler.

Noen steder har de også laget forkortede versjoner for barn – Matthäus für Kinder. 

Bach skrev i sitt daglige virke musikk til bruk både i kirke, konsertsaler, undervisning og sosiale sammenkomster, og hans komposisjonskunst ligger i bunnen av hele musikkhistoriens videre utvikling. Fiolinister, cellister, fløytister og organister, jazzmusikere og rockemusikere, alle kan vi trekke tråder og linjer til den musikk som Bach har gitt oss for hjerte og intellekt, for livets glade dager og tunge stunder.

Etter å ha levd med Bachs musikk gjennom et etter hvert noe tilårskommet liv, trer Bach gjennom sin musikk fram som en personlig medvandrer, han er blitt en venn med kunnskapsrikdom, livsvisdom og teologisk og filosofisk innsikt. 

I kirkelig terminologi vil man også kunne si forkynnelse. Men hans musikalske univers er ikke avgrensende, det omhandler livet slik vi alle erfarer det! Bachs musikk renser sjelen med paradisiske toner med rent vann fra kilder utenfor oss selv. Musikken gjenspeiler som et fotavtrykk den guddommelige virkelighet vi lengter etter, «den draumen me ber på».

Bach levde et innholdsrikt liv fra 1685 til 1750, han fikk over 20 barn, hvorav halvparten vokste opp. Mange av hans overordnede, både i kirken, katedralskolen og borgerskapet, forstod ikke hans kunst og genialitet. Han var glad i både pølser og øl, og man antar i dag at han led av diabetes. Mot slutten av sitt liv fikk han problemer med synet. Han vandret til sin evige hvile i 21-tiden på olsokkvelden 28. juli 1750.

Mange av oss venter i håp om å møte ham igjen på den andre siden. I sitt mangeårige arbeid som organist så han på sitt virke som en Herrens tjener, og han skrev alltid JJ i staren av sine komposisjoner (Hjelp meg Jesus) og SDG (Gud alene æren) på slutten.

Matteuspasjonen er skrevet over de siste kapitlene i Matteusevangeliet der Jesu lidelseshistorie og forsoningsverk skildres. Oppstandelsen er ikke inkludert, den satte han egen musikk til i Påskeoratoriet, som ble framført noen dager senere i påsken.

Bibelteksten i Bachs originalmanuskript er skrevet med dyrt, vakkert rødt blekk, mens hans egen musikk, andre poetiske tekster i salmer og arier, er skrevet i billig, sort blekk. Dette er vakkert å se og sier mye om hans livsanskuelse. Flere kjente salmer inngår i verket, mest kjent er Velt alle dine veie-melodien som kommer fem ganger, et symbolrikt tall. 

Matteuspasjonen er skrevet for to ensembler av solister, kor og orkester, og det er et stort verk å sette opp og framføre. Mange er involvert, og musikken er utrolig flott og utfordrende å forholde seg til. Evangelisten, tenorsolisten, forteller bibelhistorien som kommenteres med vidunderlige arier på naturlige stoppesteder, vakrere musikalsk tilstedeværelse finnes ikke. Eksempler på dette er «Erbarme dich» for mezzosopran med solo fiolin og «Aus Liebe will mein Heiland sterben» for sopran med solo fløyte – musikalske vinduer mot kilder utenfor oss selv. 

Likeledes «Komm, süsses Kreuz» for bass og det gamle soloinstumentet viola da gamba – en opplevelse som brenner seg inn i sjelen. Jesus-partiene omkranses av fem strykere som en musikalsk glorie, og korpartiene veksler fra det høydramatiske til oaser av stille skjønnhet. 

Bach var opptatt av formidling gjennom musikkens skjønnhet, og gjennom sin kompositoriske signatur med tonemaleri, tonearter, taktarter og tallsymbolikk. Her åpner det seg et stort musikalsk og teologfilosofisk univers. Første sats, verkets hoveddør begynner i e-moll, barokktidens begravelses-toneart, og den går i 12/8-takt, taktarten der jord og himmel møtes (4 x 3). Den sorgtunge menneskelige tonearten e-moll møter koralen «O Guds Lam uskyldig» i englenes toneart G-dur. Det hele avsluttes i siste takt i E-dur, akkorden med fire kryss, et for alle verdenshjørner, altså et budskap for alle mennesker! Slik kan en åpne hele denne musikken fra start til slutt. 

Alt dette er det ikke mulig å få med seg i detalj ved en konsertopplevelse, men det trengs ikke. Hoveddøren inn til den store opplevelsen er skjønnheten i musikken som et guddommelig avtrykk. Kanskje trenger vi mennesker en slik opplevelse nå i vår tid, der så mye ondt og vondt trekker oss ned og gjør oss motløse. Bach tonsetter ordene om at håpet og kjærligheten går seirende ut av livets kamp. Og selvfølgelig går avslutningssatsen i 3-takt, den guddommelige takten som ikke lar seg fange og alltid spinner videre.

I dette store univers befinner Sandefjord kammerkor, Larvik Kantori, orkesteret Barokkanerne og seks fremragende solister seg nå fram til og med framførelsene i Nanset kirke 16. mars og Sandefjord kunst- og kulturkirke 17. mars som avslutning på påskefestivalen «Mens vi venter på våren». Vi vil gjerne dele det med mange!